Faste og løsaktige leger

Alf-Gunder var så innmari syk her om dagen. Han har sett "Høy på pæra" med hun der Mrs. Bucket som er så fin på det. Han gubben hennes fikk liktær i en episode, og det var ikke fint nok, så hun fikk ham til å ljuge og si det var podagra for det var en sykdom som kom av "vellevnet". Det vil si at man får vondt i føttene av å spise for fet mat og sitte mye i ro, noe som sømmer seg de fine.

Dermed mente Alfern at han hadde podagra. Nå spiser han jo riktignok grisefeit mat og rører seg lite, men han må definitivt sies å være et lavstatus-menneske uten noen adgang til finere kretser.

Det vil si, han kjenner en lege. Det er en tvekjønna sak som han har tukla litt mer for noen år siden. I disse dager har han tatt opp denne kontakten igjen fordi det har vært så mye rot med legene her i kommunen. Det er virkelig ikke til å TRO hvor mye rot det har vært! Alfern tenkte at hvis han fikke dette helse-vesenet fra fortiden til å søke på jobb her, så var det en vinn-vinn situasjon for både han og kommunen.

Helse-vesenet beit på, og sendte oss søknad som jeg herved legger ut på nett. Grunnen til at jeg gjør det er at det visstnok har vært så mye tilbakeholdt info i de forrige ansettelsessakene at det var like greit å spy ut alt på eteren. Dermed får alle se søknaden og vet hva de kan forholde seg til og forvente:

 

3. juni 2016

 

ANGÅENDE STILLING SOM KOMMUNEOVERLEGE

 

Jeg søker med dette på den tilsynelatende snart ledige stillingen som kommuneoverlege i det som foreløpig er Rødøy kommune.

 

Jeg har erfaring fra min private klinikk der jeg studerer medisin på nært hold og uten forbehold. Jeg er også utdannet både psykolog og gynekolog og har derfor god erfaring i å se problemer både fra toppen og nedenfra.

 

Ut fra andres erfaring har jeg skjønt at det er lurt å legge fram eventuelle heftelser og begrensninger. Min største begrensning er at jeg er urlitt ustødig på handa grunnet mine medisinstudier. Dette har ikke så mye å si med mindre pasienten må sys eller det skal foretas et kirurgisk inngrep. Ut over dette ser jeg ikke selv mørkt på noe, og er pasientene usikker så er narkose alltid et alternativ.

 

Jeg har ikke så mye administrativ erfaring da jeg trives best med medisin mellom både hendene og tennene, samt at jeg lider av utsettelsesvanvidd når det gjelder papirarbeid. (Prokrastinatus Freneticus Papyrus, som diagnosen heter på latin.) Dette har jeg inntrykk av ikke vil medføre noen større endringer i allerede eksisterende rutiner.

 

Jeg driver ikke med trening eller kampsport, har aldri foreskrevet medisin til andre enn meg selv og har ikke fått noen tilbakemeldinger på dårlig samarbeidsevne. Dette kan selvfølgelig være fordi jeg har jobbet i min private klinikk der det bare er en ansatt og at den ansatte tilfeldigvis er meg selv. Men det kan man jo aldri vite sikkert. Det som er helt sikkert er i alle fall at det ikke noen negative bemerkninger vedrørende samarbeid.

 

Jeg er klar til å starte når som helst, men helst ikke før kokken 11.30.

 

Med hilsen

 

 

Audun Hilde

Privatlege/Psykolog/Gynekolog

 

 

Vedlegg 1: Portrettfoto

 

 

 

 

Revyfestival på Høylandet

Faen asså. Tjongsfjordrevyen hadde jo meldt på flere nummer til NM i revy på Høylandet, og fått antatt fem av dem. Ingen som jeg eller Alf-Gunder var med i. Lurer litt på hvorfor, men gidder ikke spørre.

For det første dro de før vi fikk snuren av underbuksene forrige onsdag, så det var langt på kveld før vi kom oss avgårde. Jeg ville vente til Magda hadde lagt kvelds-egget sitt, hun får liksom ikke til å verpe under fart. Vel avgårde kjørte vi jo først litt feil, vi kjørte faktisk nordover. Trodde Høylandet var nordafor liksom, så vi havnet nesten i Tromsø før Alf-Gunder fikk inn mobildata og søkte på "revyfestival" sånn helt tilfeldig.

Vi kom nedover fredagsmorgen, og Alf-Gunder visste ikke hvor fort han skulle komme seg ut av bilen. Han hadde nemlig fått for seg at han skulle overgå Tjongsfjordrevyen i antall numre på Høylandet. Han gikk rett bort til nærmeste dame og sjekket henne langflatt på ei nyslått mark. Deretter gikk det slag i slag bortover markene. Damene var mange, de var fulle, og de var mer enn villig. Og de var fra hele landet.

Ut på lørdags morgen kom han inn i vogna, sliten, svett og meget dehydrert. "Bjarne-Rune, fikk Tjongsfjordrevyen inn bare fem nummer?"  "Ja." svarte jeg. "Og de fikk publikumspris og talentpris for ett av dem og kom videre til finalen." 

"WHAT??? Talentpris??? For et nummer?? Og publikumspris??? Var det folk som SÅ på???? Og hva er den finalen???" Haka til Alf-Hunder hang nesten ned på anklene hans.

"Jo, de numrene som er riktig gode kommer til finalen og vises på storskjerm. Eller de må jo gjennomføre nummeret på nytt under finalene, da." 

"Fy faen! Det er jo direkte umoralsk! Dette har jeg ikke hørt før nå! Håper inderlig ikke jeg har kommet videre - det er noen av de numrene jeg har hatt i natt som ikke frister til gjentagelse!"

Det var det siste jeg så til Alf-Gunder før her i morges - onsdag en hel uke etter vi så feilaktig kjørte i retning Tromsø. Jeg fant ham medtatt og nærmest gasset i hjæl i en av de plast-utedoene som blir plassert ut over hele Høylandet i anledning revyfestival. Han hadde låst seg inne der i frykt for å ha kommet til finale med et av "numrene" sine.

"Alfern, hør her. De numrene jeg snakket om, var revynumre. Dette er en revyfestival." 

"Jo, men festivaler er jo ofte sånn...ja, du veit....man camper, drikker, og har...numre."

Alf-Gunder er en hardhaus, og det er ikke ofte jeg ser ham på gråten. Men nå syntes jeg at jeg øynet en tåre i kroken på høyreøyet hans. Han påsto hardnakket at det var fordi han hadde gnidd seg i øyet med pekefingeren, og den hadde han brukt til å berøre det meste inne på den dassen i sin kjedsomhet og mulighetene for infeksjon var derfor absolutt til stede.

Lei misforståelse dette. Etter at jeg fant ham på dassen fant vi endelig campingvogna vår også. Den hadde jeg ikke funnet igjen siden det syder av campingvogner på Høylandet under festivalen. Magda hadde vært innestengt i vogna og hadde lagt fjorten egg i panikk. Tre av dem hadde hun ruget ut sånn at tre halvmagre kyllinger ble kostet ut og går antagelig enda og hakker i seg pommes frites og pils etter festivalen der nede.

Glad det er over.

OBS - Virus i regnbue-app!

Er du en av dem som har farget profilbildet ditt med regnbuefarge? Les dette, og del gjerne for å advare dine venner.

 

I forrige uke dukket de første profilbildene på facebook opp med regnbuefarge over seg. Etter dette spredte det seg raskt, det som skulle være en heder for Amerikas nye lovgivning for homofile. Et viktig tema, med edel hensikt; der en kunne vise sin støtte til de homofile.

Problemet er bare at den russiske grafiske designeren Oleg Chulakov var tidlig ute med protester, siden han mente at denne appen (for regnbuefarge) var et plagiat for hans allerede eksisterende app for russere som ønsket å prege sitt profilbilde med den "russiske troikaen"/det russiske flagget. Han fikk ingen gehør for sine protester, og inngikk dermed samarbeid med en tidligere studiekamerat, Pjotr Gagarin, som nå arbeider som programmerer og hacker for det russiske dataselskapet Kaspersky Lab. Sammen fikk de to implantert et virus til regnbueappen, som vil snike seg inn på brukerens computer, og slik få tilgang til sensitive data en måtte ha lagret.

Etter en viss tid vil det kunne skje verre ting. Viruset er nemlig sånn at det frigir energi til datamaskinens høyttaler, som vil kunne sende ut kraftig, høyfrekvent lyd. Til å begynne med bare ille nok til et egen, eller naboens hund vil bli lettere sinnsforvirret, men etter hvert tiltar lyden, og høyfrekvente stemmer, som kan virke som om de kommer inne fra hodet.

Programmerere sier de aldri har vært borti maken til virus, og at en bør være oppmerksom på det, om hunden din oppfører seg merkelig.



Alf Gunder sier at han ikke tror på sånne rykter, selv om jeg sverger på at dette er blodferskt fra en blogger-kollega i Russland. Alfern nekter å bytte profilbilde, og det mener jeg er alvorlig. Det sier jeg bare; hvis Magda får stemmer i hodet, bare på grunn av det teite homoflagget; ja, da blir jeg mektig provosert!!

 

Flyktningemottak i campingvogna

Skal si sommeren lot vente på seg her nord. Men i regnværet er det mye som skjer, blant annet har politikerne i kommunen funnet ut at de skal utrede muligheten for mottak av flyktninger fra Syria. Vi føler jo et visst ansvar her, for vi er litt engstelige for at det at VI kom hit etter nyttår har gitt vann på mølla for de som ønsker flyktningemottak. Vi har jo glidd godt inn i miljøet til tross for kulturforskjellene.

Nå er det jo sånn at noen er imot dette. De er redde for at flyktninger skal ta trygda deres eller innføre ekle skikker med sharia og sterkt krydret mat. Noen er jo enda litt skeptiske til oss også. Vi er jo trygda, snyter på skatten, og tar av og til godteri fra snophyllene på butikken uten å betale. 

Men så er det noen som mener at denne kommunen ikke har ressurser for å ta seg av folk. Det er vi tildels enige i. Det er usedvanlig lite ressurser her. De flyktningene får ikke tilgang til verken hus, fastlege, politi eller jobb, så jeg håper de er friske, lovlydige, liker friluftsliv, øyhopping og slaraffenliv.

Men så kom Alf-Gunder på en ide. "Bjarne-Rune, hva om vi åpner mottak her i vogna? Hvis vi flytter Magda inn på badet så kan de ligge i den enden der borte, i sofaen og over bordet." Joda, det kunne gå, jeg så det. "Men hva med post-traumatisk stress og sånn? De kan ha det." sa jeg. "Har du greie på psykologi, Alfern?"  Alf-Gunder så lenge på meg før han lyste opp. "Jo, men nå er det jo både whisky-brenneri på Myken og det er søkt om vinonopol i butikken i Våga, da kan vi jo handle inn, drikke og drukne alle våre sorger på den måten. Ingen psykolog kan slå en kasse øl eller ei cognac, Bjarne'rn!" 

Han har begynt å si Bjarne'rn fordi jeg sier Alfern. Det passer liksom ikke helt, men jeg gidder ikke prøve å forklare hvorfor.

"Men vi har jo ikke alt for mye greie på utlendinger heller." sa jeg. Alf-Gunder mente han hadde ei løsning på det også. "Vi skal jo til Høylandet sammen med revyen til neste uke. Vi øver oss på trønderne! Det er jo tross alt litt nærmere Syria enn her." 

Så det gjør vi. Neste uke skal vi til NM i revy og øve å snakke med mennesker som er annerledes.

Tjongsfjordrevyen skal være med i NM!

Dette er stort, og har gitt en viss mediainteresse her i området.



 Revybombe liksom. Vi stusser jo litt på hvilket nivå denne konkurransen er på, tatt i betraktning nivået på revyen her i Tjongsfjord.


Er ikke alltid like enkelt å komme seg avgårde, det veit jo vi også, med fattern og muttern og alt. Ser ut som at det er problematisk når en har unger også.

Revyforestilling på Lurøy

I helga har Tjongsfjordrevyen fått et oppdrag. Som de faktisk tjener penger på. Revyen legger turen sørover, og destinasjonen er "Lurøy". Jeg og Bjarne-Rune skal få være med, men ikke som aktører denne gang. Vi gleder oss til å få utvidet horisonten, ved å få sett mer av Helgelandskysten. Tenker å sette på de tyske skiltene på vogna, for det er sannsynlig at vi får forkjørsrett på ferja når vi skal avgårde.

 

Veit ikke heilt hvilke nummer som skal være med i denne "Best of"-forestillinga på Lurøy. (I den grad det finnes noe Best of..)

 

Vi har litt blandede følelser rundt dette med aktørene i revyen her. Dem er jo trivelige folk og sånt, men vi trur kanskje at ambisjonsnivået er høyere enn realiteten. Men det gidder vi ikke si så mye om. Vi er jo tross alt siviliserte og sosialt kompetente, trur jeg det heter.

 

Men tilbake til Lurøy. Er det noen som har vært der? Bor der? Vi lurer litt på hva en kan forvente seg der liksom. Finnes det noen severdigheter eller kjendiser? Noen vi bør kontakte? Noen damer, kanskje? Single, helst.

Vi er jo igrunn ikke så storforlangende. En halvliter og kanskje en badestamp for begge kjønn, så er vi mer enn fornøyde.

Long time no sea....!

Jepp, vi savner havet. Er ikke greit å bo her inne på en plass som heter "Kilamyran". Interessant egentlig, hvordan man kan bo så nært havet, uten og se det liksom. Men elg ser vi. Daglig. Og sikkert noen multer til høsten.

Har hatt en sable lang bloggpause, helt uplanlagt da. Du ser; han husverten her driver å saboterer internettet ut hit i vogna. Av og til tenker jeg at han sikkert er lei av oss. Får en følelse av å være "brukt" av og til... Etter at revyen var over i vår, så har interessen for oss dabbet litt liksom. Mistenker at han husverten kanskje drar ut internet sånn i 10-tia om kvelden, og det er jo da vi her ute i vogna våkner til liv..

Så dette kan sikkert regnes som en advarsel. Hvis du vurderer å flytte til Nord-Norge, så anbefaler vi å finne en annen husvert enn han her..

For å unngå søksmål har vi sladdet bildet.

Stay tuned, kommer mer etter hvert. Må jo blogge på når vi først har nettilgang.

 

REKLAMEFILM FOR TJONGSFJORDREVYEN 2015

Revyen har laget en reklamefilm for forestillinga. De ba om at jeg måtte legge den ut på bloggen.
Jeg har ikke mye greie på filmproduksjon, men dette er da noe av det tarveligste jeg har sett! Skuespilleren de valgte var hun der gærne rødhåra og alternative dramabærta. 
Har dere noen ganger hørt utsagnet "Hun var vakker som en skuespillerinne"? Vel, kikk på denne filmsnutten og tenk over det utsagnet en gang til.
Det finnes MYE finere damer i Tjongsfjord enn hun her, og så velger de HENNE til en reklamefilm! Snakk om å velge på ABSOLUTT nederste hylle!
Selv Alf-Gunder er mer tiltrekkende enn det her! 



REVY-ØVING OG SCENESKREKK

Fytti katta som vi har øva på den revy-greia! Jeg har ikke hatt tid til å skrive på lange tider. 

Skal si hun revy-lederen er streng. Vi må ordne med alt sjøl av kostymer og sånt. Og vi må selv pugge tekstene sånn at vi kan dem helt utenat. Alf-Gunder blir litt stressa av sånt, og jeg har sett at han har vært sliten i det siste.

Sist vi var på øving fikk Alf-Gunder et skikkelig anfall på scenen. Han hylte og skrek og hoppet rundt i full panikk. "JEG HAR SCENESKREKK!!!!!!" ropte han panisk mens han hinket rundt med et vilt uttrykk i øynene. Jeg prøvde å roe ham ned ved å bryte ham ned og legge meg oppå ham, men han ålte seg unna og kom løs igjen.

"Hjelp meg, for helvete!" skrek jeg til de andre, og da tok to andre litt sterke karer tak i ham og holdt ham i gulvet. Den ene holdt ham i armene og den andre hold nede bena sånn at han ikke skulle skade seg selv eller andre.

Alf-Gunder ropte og skrek om sceneskrekken sin og da løftet de karene ham ned av scenen og bar ham inn på et annet rom ved siden av. Han fortsatte å hyle, og sparket vilt rundt seg med begge bena. "Ta det med ro! Du er unna scenen! Du er unna scenen!" sa de og prøvde å roe ham ned.

Etter et langt basketak kom Alf-Gunder seg løs, røsket med seg en stol og sprang bort i et hjørne. Der sto han på ett ben med stolen løftet foran seg, og det lyste sinne ut av øynene hans.

"Dere rører meg faen ikke! Nå skal jeg massere denne forbanna foten sånn at den senestrekken gir seg, og dere lar meg gjøre det uten å holde meg nede!"

Det er noen ord i det norske språket som er til forveksling lik, altså. Vi MÅ jobbe mer med diksjon!

ALF-GUNDERS FISKE-SHOW

Her i kommunen har de tenkt å bygge et digert oppdrettsanlegg. Der skal det avles laks har jeg skjønt. Fisking er jo gøy, så Alf-Gunder og jeg bestemte oss for å kjøre inn til Reppen som det heter for å se på stasen.

Alf-Gunder begynte å lete opp fiskeutstyr, men jeg sa det neppe er lov til å drive med sånt der. "Dette er jo ikke på havet, Alf-Gunder. De bygger jo en diger hall der det skal være bassenger med fisk." sa jeg.

"Shit!" sa han bare, og gikk inn i vogna igjen og hentet en badeball og en rockering. I munnen hadde han ei gymfløyte. Av og til lurer jeg på hvor han plasserer alle disse remediene i den lille vogna, for jeg sverger på at jeg aldri har sett den ballen og de ringene.

"Hva skal du med det der?" spurte jeg. "

"Bjarne-Rune, har du ikke sett sånne delfin-show? Der de fløyter og så hopper det fisk med ball på snuten gjennom de ringene."

Jeg tenkte for meg selv at bak dette fenomenet ligger det nok årevis av knallhard trening. De må jo ha lært disse fiskene dette. Det er jo ikke sånn at man bare midtfjords kan blåse i ei fløyte og så dukker det opp delfiner med ball og rockeringer og gjør ablegøyer. Og dessuten, laks? Kan de sånt?

"Det vet vi ikke før vi har prøvd, Bjarne-Rune!" mente Alf-Gunder.

Da vi kom fram, så det jo mest ut som et krater der det lakse-greiene skulle være. Ikke mye her som minnet om avling på fisk. Det var bare gravemaskiner og bygging. Vi spurte han som er leder der om det gikk an å få hilse på en laks. Han kikket litt rart på Alf-Gunder som sto der med badeball og rockeringer, men var høflig nok til å ikke kommentere det. 

Vi fikk en liten innføring i hvordan denne avle-greia foregår. Fra smolt og yngel til større fisk, og at først må man bygge husene der de skal ha disse vesenene. Alf-Gunder kom med noen teite spørsmål om paring og hvor mange unger en laks kan få i et og samme kull. 

På hjemturen funderte Alf-Gunder på dette med fiske-treninga, for han hadde ikke helt tenkt å gi opp den tanken.

"Jeg skal kutte ned størrelsen på den ene ringen, og begynne å trene når de er bittesmå. Jeg lurer faktisk på om det ikke er lurt å begynne helt grytidlig, helt på valpe-stadiet, kanskje så tidlig som når de er rogn, Bjarne-Rune."

Jeg antar at det blir å lukte fisk i vogna framover. Men så lenge Alf-Gunder har en hobby er jeg fornøyd.




 

 

22.02.2015

Herregud for et selskap vi har vært i! Fattern hadde bursdag i går, og vi feiret det i dag. Grunnen til det var at han ikke skulle bades før i dag, og jeg bare NEKTER å besøke ham de siste dagene før han bades.

I alle fall, Alf-Gunder og jeg hadde spleisa på presang. Vi kjøpte en cowboyhatt med glitter. Det var det eneste de hadde på Bunnpris. Alf-Gundr syntes det var litt lite så han spedde på med et fargekart over Jotun murmaling fra XL-bygg.

Fattern ble veldig glad for presangen. Han plukket alle de fargede papirlappene løs fra fargekartet og sa at nå skulle det spilles poker!

Ingen av oss andre har vel noensinne spilt verken poker eller andre kortspill med papirbiter fra Jotun, så vi var mildt sagt usikker på reglene.

Fattern delte ut og ropte "Jeg ser deg!" Jeg er usikker på om dette er et uttrykk fra poker eller bridge for jeg er ingen kjenner på området. Jeg bestemte meg for at her var det bare å kjøre på å smelle til med uttrykk fra kortspillverden. Spiller man med demente, så spiler man med demente!

Muttern klarer aldri å spille kort uten å skryte av kortene sine, og nå furtet hun åpenlyst med sukk og stønn over bare å ha fått kjedelige gråblå farger. Alf-Gunder smalt et kort mot gammelrosa i bordet og skrek "Olsen!"

Jeg tok en spansk en og la ut resten av mine kort, de var alle alle fra koksgrå til mer lys grå. Her hadde stokkinga gått fort for seg, det kunne jeg se av det de andre hadde lagt ut også. "Gris!" sa jeg mens jeg hengte tommeltotten over bordkanten.

Men nå ble fattern sinna! "I Havanna spilte vi poker om jentene, men hvor pokker er de?" spurte han. Muttern smilte og fikset håret litt, vel vitende om at hun var den eneste "jenta" i rommet.

"Splitte mine bramseil!" sa fattern og rev i stykker kortene sine. De var alle lyse - fra eggehvit til mer grumset lysgrå. "Dette er den dårligste handa jeg har hatt siden vi fortøyde ved Afrikakysten. Og premien er jo bedriten!" 

Muttern ble sur, men mildnet litt opp da vi spiste kake og drakk litt kaffe. 

Glad det er et år til neste gang. Da tror jeg fattern skal få en brosjyre over stekeovner eller noe. Det kan da umulig inspirere til kortspil...?


Bildet er fra Google. Men jeg er sikker på at de har rappa det fra Jotun.

ALF-GUNDER SKRIVER PÅSKEKRIM

Alf-Gunder har funnet ut at hans skal skrive påskekrim. Han har lest ei bok av Jo Nesbø og et par av Knut Nærum, og han ble faktisk veldig inspirert av det. Han har lyst å kalle boka "Pepperkakemannen" men jeg må si at det jeg har lest til nå av notater inneholder relativt lite pepperkaker.

Det handler om en som kveler en annen. Han har på seg hansker sånn at politiet ikke skal kunne ta fingeravtrykk i fjeset på den drepte, og lister seg inn på gummistøvler.

"Er det ikke bedre om han har på seg sokker?" spurte jeg. "Gummistøvler gnikker mot gulvet hvis de er våte."

"De er ikke våte. De er knusktørre." svarte han bare og skrev videre. 

Morderen skal altså liste seg bort til offeret som ligger og tar en høneblund. "Han bøyde seg over sitt offer og tok et godt tak i nesen og øynene og knep igjen. Da døde han." leste Alf-Gunder. 

"Det er da ingen som dør av å knipe med øynene, Alf-Gunder!" protesterte jeg.

"Å joda, jeg har lest at man får ikke puste hvis man kniper igjen både nesen og øynene på noen."

Jeg prøvde å forklare at det er munn og nese man må gå løs på hvis man skal avvikle noen på den måten. Hvis noen knep meg i nesa og holdt meg for øynene ville jeg jo for pokker bare ha ropt. Ikke for å snakke om at offeret hadde armene fri og sikkert ville bare fiket til morderen. Eller klore og lugge, hvis det var en som foretrakk slike løsninger.

Alf-Gunder ble litt tankefull der han satt. Etter en stund prøvde han forsiktig og knipe seg selv i nesa og lukket øynene forsiktig. Han gapte lenge, så lenge at sikla rant. 

"Du har rett Bjarne-Rune, man dør jo faen ikke av dette! Bare se!" Begeistret satt han og holdt for øyne og nese og følte seg åpenbart riktig vågal der han lekte med døden på en sånn dristig måte.

"Hva var det du sa...nese og munn?" sa han og prøvde å knipe igjen det. Etter en stund sperret han opp øynene og begynte å se passe panisk ut. Jeg gikk bort og røska løs taket hans i nesa og ba han slutte.

"Herregud! Det der er jo livsfarlig, Bjarne-Rune! Hadde ikke du kommet hadde jeg dødd!" 

Jeg kokte litt kaffe og rullet en røyk mens han samlet sammen papirer og notater og kastet det.

"Skal du ikke skrive bok likevel?" spurte jeg.

"Nei. Det er over min begripelse hvordan forfattere gjør research på dødsårsaker uten å stryke med." 

Jeg tror jeg skal gi Alf-Gunder ei enkel bok om rim og regler eller noe. Det er vel sånt han kan skrive uten å gjøre ende på seg om han skulle bli inspirert.




INFLUENSASMITTE

I dag var Alf-Gunder i riktig dårlig lune. Han hadde spist en apekatt og fått så vondt i magen, sa han. Akkurat det tror jeg er et sitat fra en barnesang, for det er ikke aper i Tjongsfjorden. Det var jo ikke aper i Sykkylven engang.

Det går ei riktig lei infuensa her nå, og jeg tror rett og slett at Alf-Gunder har blitt smitta. "Men Bjarne-Rune, jeg har jo ikke vært i nærheten av en Tjongsfjording!"  Å joda, det har han! Sist vi var i butikken klinte han seg inntil ei dame som sto og så på bakevarene. Så gikk vi inn i øl-avdelinga og der klinte han seg inntil ei anna dame. Sånn holdt han på med alle de kvinnelige kundene.

Det kommer jo ingenting ut av sånt, egentlig. Man får verken venner eller tillit på den måten. Men influensa kan man få. 

Da vi kjørte hjem spurte jeg hvorfor i alle dager han gjorde sånn."Jeg skulle bare lukte på dem." sa han.

I alle fall, nå ligger han med apekatter i magen som han sier, og svetter så vinduene i vogna er dekket av dugg. Håper bare ikke jeg får svineriet bare fordi han gnir seg på butikkunder.

VÅRONN

I dag er det våronn og vi må rykke ut for å hjelpe til. Jeg gruer meg, for våronna er det jævligste jeg vet om.

 

Det er ikke sånn vanlig våronn, det er muttern som skal barbere leggene før våren setter inn. Det er et omhyggelig arbeid som krever sin mann. Jeg har sagt til Af-Gunder at i år får han jaggu hjelpe til. Han nekta først, men etter litt lovnader om voksenfilm og øl i kveld så gikk han med på det.

Vi ble invitert til å spise middag på gamlehjemmet etter barberingen, men sant og si så tror jeg ikke noen av oss har lyst til å spise på en stund når vi har gjort det der.

I fjor var jeg uheldig og klippen i skinnet. Det er rett og slett som å klippe en sau, skjønner dere ? mye ull og en god del skriking. Muttern sliter med å klippe bak på leggene, det er derfor hun trenger hjelp.

Alf-Gunder foreslo sånn voksing, men det tror jeg er umulig. Det er ikke nok voks i verden for å bite på det underlaget der.

Så, vi har med saks, barbermaskin og høvel. Vi starter med saksa, og går til finere redskaper etter hvert som vi har grovklippa mesteparten.

 

Jaja. God tirsdag til dere andre.




SPOILER ALERT! Vinner av Robinson 2015...

Hehe...jeg har en kompis som arbeider på båt der Robinson ble spilt inn.. lang historie egentlig. Bestekompisen min hadde ei dame på gang i østen, dem hadde et forhold ei stund, helt til det gikk opp for Alf-Gunder at dama egentlig ikke var dame. Veit ikke om jeg gidder å si mer om akkurat DET, han er ennå litt sår på dette området, om du lurer kan du heller spørre han direkte:

https://www.facebook.com/profile.php?id=100005622797562

 

Anyway: denne kompisen (som før var dama til Alf-Gunder) kjørte båten med filmcrew til øya der Robinson ble spilt inn, og han kunne fortelle hvem som var igjen til sist på øya! Han hadde egentlig fått munnkurv av TV2, men etter overføring av 300 baht, og lovnad om ei flaske norsk akevitt, så kunne han mer enn gjerne fortelle, sa han.

Og det vil nok overraske noen av dere å høre at....faen...lite strøm på PC'en... Skal bare lade litt!

Kommer tilbake med innlegg litt seine




HVEM FAEN TROR DU AT DU ER?

Alf-Gunder har sittet som limt foran TV'n når dette programmet gikk på TV. «Hvem faen tror du at du er» eller hva det heter.

Han ble så inspirert av det programmet at han begynte å lage slektstre. Det var jo et spinkelt tre må man si, han vet jo bare om faren sin, og at mora stakk av da han var ten-åring. Og så har vi jo fått vite at jeg er halvbroren hans, at vi har samme far, liksom.

«Men nå skal vi finne ut mer om slekta vår, Bjarne-Rune! Hvem vi stammer fra!» Jeg er ikke så sikker på om jeg vil vite det, for når sant skal sies ble jeg veldig skuffet over at faren hans viste seg å være min også. Det er ikke absolutt en forelder man drar rundt for å vise fram kan man si, og gudene vet hva slags forfedre dette vesenet kan ha.

«Du må vite det, Bjarne-Rune, at faren vår vokste opp i ytterste nød og fattigdom. Jeg har sett barndomshjemmet hans. Han viste meg det en gang. Det var litt utenfor Sykkylven, mer imot Vassetra, der var det ei bittelita hytte oppe i et tre, og der vokste han opp.»

«I et tre???» spurte jeg forferdet. «Det må jo ha vært ei lekehytte eller noe. De kunne jo ikke bo i et tre!»

Joda, Alf-Gunder påsto hardnakket at faren hadde påstått at dettet var hans barndomshjem. Jeg mener jo enda at det må være en misforståelse. Faren hans hadde nemlig åtte søsken, og mora hadde født alle hjemme, men sin svigermor som jordmor. De bodde sammen med sine svigerforeldre nemlig, besteforeldrene til Alf-Gunder. Ikke faen om jeg tror fire voksne og åtte unger kan bo sammen i et tre.

Og tenk dere de hjemmefødslene! Det måtte jo være som å legge egg i et rede. Dette sa jeg til Alf-Gunder, og han ble veldig tankefull. Nå skjønner han at dette er bare oppspinn tenkte jeg.

«Nei, Bjarne-Rune vet du hva, jeg har ikke hørt at hun la egg. Jeg tror hun fødte levende unger.» 

Greit. Hvis Alf-Gunder er usikker på om forfedrene verpet så er kanskje litt forsking på slekta på sin plass.


Bildet er lånt fra facebook.

VISDOMSORD

Som så ofte når vi drikker, kom vi i det filosofiske og dype hjørnet i går kveld. Alf-Gunder begynte å sitere visdomsord, og deklamerte med bevrende røst og tårevåte øyne de vakreste ord og tanker til ettertanke og personlig vekst.

 

«Noen ganger, når jeg lukker øynene? ser jeg ingenting!» sa han og slo ut med armen før han tok seg enda en slurk øl og tørket en tåre. «Er ikke det vakkert, Bjarne-Rune?» Jo, jøsses.

Han var beveget av det dype ordtaket og begynte å fundere på hvordan det kunne tolkes. Jeg for min del er mer opptatt av sånne vanlige ordtak, som «Når katten er borte, danser musene på bordet» og sånn.

«Men det er jo bare noe tull, Bjarne-Rune. Det finnes ikke mus som danser, med mindre de er på sirkus og er trent eller noe.» Jeg forklarte at jeg tror det betyr noe med at hvis man er alene hjemme kan man tillate seg mer enn om det er flere der. Eller noe sånt.

Alf-Gunder begynte nå å fundere på at vi burde gi ut en visdoms-ordbok. Et oppslagsverk der man kunne finne visdomsord, og betydningene av dem.

«Da må vi ha med det om den rene reven under en skjeppe!» sa han. «Det betyr at det er en skikkelig luring som gjemmer en rev. Kanskje før den er skutt.» Jeg mente at det ikke var sånn ordtaket var. Jeg mente at det var noe med lys og lykter, og at det var noe med tørt mel bak ørene og litt i en pose.  

«Men hva betyr det Bjarne-Rune? Hvem faen har mel bak ørene? Det kan jo ikke brukes til noe etterpå. Det er jo noe griseri!» Jeg sa at det sikkert har en dypere betydning, som at man ikke forlater ting på bakken sånn ikke noen tråkker på det eller noe. Ørene er jo litt høyt oppe, på en måte.

«AHA! Nå vet jeg det! Rev bak øret! Det er når noen har rulla seg en joint. Så setter de den bak øret, vet du.» Alf-Gunder hoverte over sitt logiske resonnement. Jeg var ganske sikker på at disse ordtakene var eldre enn joint-problematikken, men hvem vet.

«Men så er det et ordtak om en naken kvinne som lærte noe i nøden. Hva lærte hun?» spurte Alf-Gunder. Jeg mente det var å gå over en bekk etter vann, mens Alf-Gunder var skråsikker på at hun satt mellom to stoler og holdt på med en kjepp og noen hjul.

«Kunne det være fugler hun holdt på med? Hun hadde en i hånden og noen flere på taket.» sa jeg. Alf-Gunder tvilte på at det var fugler, for han har en gang hatt et godt øye til ei dame som var med i ornitologisk forening i Ålesund, og han så henne aldri naken.

Vi funderte lenge på den nakne kvinnen og hva det var hun lærte da nøden var størst. «Kanskje hun lærte å gå rundt grøten??» sa Alf-Gunder. Jeg kom på at det var noe med nød og fluer.

«JA! Nå husker jeg det! Nød lærte naken kvinne til å SPISE fluer!» sa Alf-Gunder. «Men hva betyr det?» spurte jeg.

Alf-Gunder så på meg med en selvsikker mine. «Det, kjære Bjarne-Rune, må bety at det er viktigere å spise enn å kle på seg. Man dør ikke av å gå naken, men man sulter i hjel hvis man ikke får mat. Og det skal jeg minne deg på i morgen tidlig når du sier at jeg må kle på meg før vi spiser frokost!»

 

Gud som jeg gruer til frokostene heretter!

KARNEVAL

I går kveld var det karnevals-elevkveld for elevene på skola. Vi fikk høre om dette bare sånn tilfeldig, og Alf-Gunder var meget ivrig på at vi måtte komme oss av gårde på denne tilstelningen. «Karneval, Bjarne-Rune, det er samba, bare pupper og fine damer!»

 

Det er jo moro, så vi dro av gårde full av pågangsmot og med Hawaii-skjorter for anledningen. Vi dro tidlig for å få med oss starten, og vi hadde fått i oss et par øl hver allerede da vi entret lokalet.

Vi planla at vi skulle sitte og se på damene en stund før vi fant noen vi kunne holde oss bort til. Etter hvert skulle vi imponere med sambasteg og sjarm.

Jeg trodde ikke mine egne øyne når jeg kom inn  ? det var jo bare småunger her! Alle var utkledt som prinsesser, hekser, supermann eller politi, og det var ikke en eneste pupp eller sambarytme å spore.

En forelder kom mot oss og sa det var fint vi kom, for de trengte hjelp til å arrangere dansekonkurranse. «Yessss! Det skal vi fikse!» sa Alf-Gunder og gikk ut på dansegulvet. Jeg skjønte at han ikke hadde sett seg rundt og slett ikke lagt merke til at klientellet her var mellom 6 og 14 år. Alf-Gunder ropte «SAMBAAAAAAAAAAAAA!!!» og svingte seg på gulvet. Ungene trakk til bodene og spiste heller litt godteri og drakk brus mens de bivånet opptrinnet på dansegulvet.

Alf-Gunder begynte nå å spane utover i lokalet, og plutselig sto han helt stille og bare så rundt seg. Han kom strenende mot bordet der jeg satt med huet i henda og ventet på at han skulel oppfatte situasjonen.

«Hva faen er dette, Bjarne-Rune? Det er jo bare unger her?» Joda, jeg bekreftet at jeg hadde oppdaget det for lenge siden. Han begynte å dra i meg for at vi skulle komme oss ut derfra, men da kom akkurat hun forelderen og sa at det ville vært fint om vi kunne organisere elevene og starte konkurransen før de kåret beste kostyme.

Dette hadde verken jeg eller Alf-Gunder det spor lyst til. Så, for første gang i mitt liv, påsto jeg at jeg var mer full enn jeg var. Jeg sa til hun dama at vi var dritfulle begge to, og antagelig måtte kaste opp om bare noen få sekunder.

Skal si hun ryddet veien for hekser og supermenn slik at vi kom oss ut! Det var veldig deilig å komme ut i frisk luft etter den runden. Sånn intens brus-lukt er sannelig ekkel. Og de festene i Tjongsfjord, ja de imponerer ikke!

 

ZUMBA??????

Her om dagen var vi på trening. Vi hadde hørt at det foregikk trening på bygdas samfunnshus og gymsal. Alf-Gunder liker å spille fotball, så han ville absolutt avgårde. Ikke at han er flink, for han vet ikke forskjell på offside og araber flikkflakk. Jeg hadde bare sånn passe lyst, men etter at han hadde lagt inn gode argumenter for lagsport, sportsånd og trening generelt hadde jeg ikke noe å stille opp med.

Vi storma lokalet iført shorts og t-skjorte, knestrømper og pannebånd. Der sto de ferdig oppstilt, og alle sto i samme retning spredt ut over hele gymsalen. Det er den rareste lagoppstillinga jeg har sett noen gang, men jeg ville ikke blande meg inn i trenernes prioriteringer allerede på første trening.

«Finn dere en plass, og kom gjerne lengre frem alle sammen!» sa hun dama som sto framme i mål. Nå skjønte jeg, vi skulle spille bare mot ett mål. Jammen selvtillit hun dama da, som ville ha 20 stykker lengre fram før hun tok utspark!

Plutselig hørte vi et brak i noen høyttalere på veggen, og det kom noe nymotens musikk som man må være dame eller under 14 for å forstå seg på. Dette var ikke Metallica eller Nazareth, det var sikkert!

Plutselig begynte hele laget å sparke til sidene samtidig. Jeg så ikke en eneste ball, så jeg konkluderte med at de bare sparket i løse lufta. «Det må være oppvarming!» ropte jeg til Alf-Gunder gjennom ståheien. Han prøvde febrilsk å sparke i samme retning som personen både foran og på siden, men han var uheldig og traff begge i ræva, faktisk. De ble litt irriterte og flytta seg litt lengre unna.

Jeg tenkte at når vi skal begynne å drible så kan ikke folk bli pissesur for at man kommer borti dem, liksom, det er ikke god sportsånd. Oppvarminga varte en time. Det var snurring og spark, boksing i lufta og alle slags merkelig bevegelser. Men du verden så varme vi ble, og nå var jeg klar til kamp! Folk begynte å gå til sidene og drakk litt av vannflaskene sine. Endelig begynner vi å dele lag, tenkte jeg. Men tror dere ikke at alle fant fram noen matter som de la utover og satte seg på??

«Herregud Alf-Gunder, tror du vi har vikla oss inn i et rumpefotballag?» Jeg husker jo at vi spilte rumpefotball i gymmen på skola, men jeg trodde ikke det var noe man driver i på divisjonsnivå.

Så kom det rolig musikk, og alle strekte armer og ben rundt seg og i været mens de holdt i lemmer som jeg ikke hadde mulighet til å nå tak i uten å brekke skjelettet i småbiter.

Da jeg kikka til siden hadde Alf-Gunder sovna på matta si. Han snorka som en løve der han lå. Jeg fikk vekket ham da vi var ferdig med å sitte på mattene og skulle spille. Men da begynte alle å kle på seg og takke for seg. Til slutt var det bare meg og Alfern igjen, og hun keepern. «Nå stenger jeg her» sa hun og veiledet oss ut. «Dere er velkommen på zumba neste onsdag også!» Zumba???????

RIDESKOLE

I dag var vi på rideskole. Ei dame med hester har skrevet at hun var interessert i å starte rideskole, og det syntes jo vi var veldig moro. Eller, Alf-Gunder syntes nå det. Jeg er mer høne-menneske enn heste-menneske. Alf-Gunder rigget seg til med boots, jeans og rutete skjorte med vest utenpå. Hatt har han jo hele tiden likevel. Han så i grunn mer ut som en trønder enn en cowboy, men jeg sa ikke noe.

Så kjørte vi. Han var så ivrig og spent at jeg måtte kjøre. Hele veien sang han «Lonesome Cowboy» for full hals. Jeg snakket frampå om at han ikke måtte synge så høyt når vi kom dit, for det er jo ikke sikkert verken hestene eller hun dama er så vant med det.

Det viste seg at hun var en ivrig sanger hun også, så etter å ha hilst på Alfern la hun til å sang andrestemmen. Tostemt og hesteinteressert gikk de inn i innhengningen og salte opp. Alf-Gunder steg oppå hesten som han aldri skulle gjort noe annet.

Men så skjedde det! Tror dere ikke at fyren hadde lurt med seg en lekepistol med knallpatroner i! Han satte hælene i flankene på dyret og skjøt vilt omkring seg mens han ropte «Yiiiiiiiiiiiiiiihaaaaaa!» Hesten rullet med øynene og vrengte overleppa før den satte i gang med århundrets rodeoritt! Skal si dama sluttet å synge! Hun sprang etter for å roe ned hesten mens hun ropte at Alf-Gunder måtte slutte med den skytinga! Jeg har ikke greie på hester, men at de blir rolige under sånne forhold har jeg vanskelig for å tro.

Endelig var pistolen tom for knall, men det var likevel for sent. Hesten gjorde et byks som fikk løsnet helvetes-rytteren fra ryggen og sendte ham i en fin bue over gjerdet og ned i ei grøft. Og dette etter nøyaktig 7,5 sekunder med rodeo ? akkurat et halvt sekund for lite for å gå videre i rodeokamp. De andre hestene de hadde der nektet å komme ut av stallen før vi hadde dratt, og noen flere ridetimer fikk vi slett ikke. Ikke ville hun synge sammen med Alf-Gunder heller.

«Hva tenkte du på?» spurte jeg på hjemturen. «Ville vesten.» svarte Alf-Gunder. Såpass hadde jeg da saktens skjønt, men det var da fryktelig til oppstyr for å leke cowboy i sju sekunder. «Vi er hønebønder vi, Alf-Gunder. Vi er ikke eslet til å holde på med store dyr.» «HVA???? Hadde de et esel også?????» spurte han undrende. «Eh? Sikkert.» sa jeg bare.




EN DAG PÅ TEKNISK ETAT

I dag skulle vi være på Teknisk Etat. Dette var noe som hun der gamlehjemssjefen hadde foreslått for mannen sin som er teknisk sjef. Vi kommer aldri til å tilgi henne, for maken til arbeidsjern har jeg aldri sett! For et tempo! Vi var helt utslitt etter bare fem minutter.

Det første vi skulle gjøre var å hilse på alle inne på Teknisk Etat. De fleste satt bak kontorpulter, så det så jo rimelig lett ut til å begynne med. Men så kom han der sjefen med to kjeledresser. Dette luktet det uteliv av, og vi fryktet det verste ? med rette.

Denne stormen hadde gjort mye med grøfter og noe greier, så vi fikk i oppdrag å måke fram dreneringer og rette opp brøytestikker som stormen Ole hadde flyttet på. Ole hadde flyttet på alle, så vi måtte innerst i fjorden for å hente hele bunten. I tillegg hadde han blåst refleksbåndet av alle, så vi måtte lime på nye refleksbånd som vi først måtte sy.

Etter en lang og slitsom kaffestund måtte vi ut å røre på oss igjen. Nå skulle vi ut å nivellere. Det vil si å måle ut tomter og få dem rette og sånn. Vi skulle «sette ut høyder» sa teknisk sjef uten noe mer forklaring.

«Sette ut høyder????» sa Alf-Gunder da vi var etterlatt på et gudsforlatt sted med kikkert, målestang og en bunke trepinner. «Hva pokker er det for noe? Det er jo fullt av høyder her!» Han stirret opp mot den ene bakketoppen etter den andre. Vi målte trepinnene og kikket på dem gjennom kikkerten. Deretter spredte vi dem utover på bakken. Det så ut som noen hadde spilt Mikado.

«Jeg begriper ikke at man må være ingeniør for å gjøre dette!» sa Alf-Gunder. Jeg må si meg enig i det, jeg tror det er mye unødvendig lærdom i sånne utdannelsesløp. Vi var veldig fornøyd med innsatsen, og stilte oss selvfølgelig totalt uforstående til de kraftsalvene vi fikk da teknisk sjef kom for å sjekke arbeidet. Det var gutten sin som kunne kjefte! Her kom hele spekteret av alt vi har hørt om og mer til.

«Nå skjønner jeg hvorfor man må være ingeniør!» sa Alf-Gunder. «Et sånt ordforråd må man sikkert gå mange år for å kunne utenat!»


Dette er en mann som nivellerer. Bildet er tatt fra google så jeg aner ikke hvem det er. Ikke meg, i alle fall.

HJEMMEHJELP

Etter å ha masa litt på hun gamlehjemssjefen har vi fått hjemmehjelp. Det er jo et herk å gjøe rent i vogna. Den er jo ganske lita, så det skulle være fort gjort, men vi er så innmari lei av å bære ut og inn alle ølkassene. Urskog sa at vi sikkert kunne leve dem sånn at vi ble kvitt dem, men jeg synes de kan være greie å ha. Man vet aldri når man får bruk for en ølkasse eller ti.

 

I alle fall, i dag var hjemmehjelpen her for første gang. Fantastisk! Dama var ikke ekkel å se på heller, og Alf-Gunder skapte seg og ville ha hjelp til kroppshygiene. Hun forklarte at det ikke sto noe om det i avtalen, og at det først og fremst var renhold i vogna som sto på planen.

«Ja men du kan jo vaske meg her i vogna, og da holder vi oss jo til avtalen!» protesterte Alf-Gunder. Hun ble litt svar skyldig, så et øyeblikk så jeg for mag at han fikk viljen sin. Jeg fikk avverget elendigheten med å si at det uansett måtte prioriteres å vaske vogna.

Den er jo som sagt lita, vogna. Og trang. Vi satt og tok oss ei velfortjent øl mens dama vasket og skrubbet, og plutselig hørte vi et skrik inne fra badet. Jeg tenkte at hun kanskje hadde fått øye på Alf-Gunders tannbørste. Den er et syn for guder, og slett ikke noe for sarte sjeler.

Vi sprang opp og røska opp døra, og der sto hun fastkilt mellom dasstanken og dusjkabinettet. Jeg tok tak rundt midjen hennes for å få henne løs, men vaskeskaftet sto på en måte slit at det låste bena hennes. Alf-Gunder mente dette var ei fin ordning, for på denne måten innfridde hun alle kravene til FAST hjemmehjelp. Nå kunne hun stå her og gjøre kroppsvask på oss, for armene var jo fri. Resten av vogna kunne vi klare sjøl, mente han.  

Jeg prøvde å forklare at i dagens samfunn er det så mye arbeidsmiljølover og organisasjoner og greier som neppe vil godta en sånn ordning. Så jeg rigget meg til for å slippe løs storfangsten. Det var lettere sagt enn gjort, for buksa til hjemmehjelpa hadde satt seg fast i en spiker vi slo inn for å henge dopapir på. Ikke hele ruller, men de tørkene som man river av i vanvare og ikke bruker fordi man glemte at man kan riste.

Jeg måtte faktisk kle helt av henne for å få henne løs. Alf-Gunder gikk inn i huset til Urskog og stjal litt soyaolje for å gni henne inn med slik at hun skulle gli løs lettere. Det var en kjempeide, sånn rent bortsett fra at et dusjkabinett og dassgulv innsmurt med soyaolje er lite hensiktsmessig.

 

Da vi endelig fikk henne løs, røsket hun med seg klærne og sprang rett ut. «JEG SIER OPP!» var det siste hun skrek da hun kastet seg inn i bilen og suste av gårde. 

Nå hadde vi rengjøring av hele vogna, og i tillegg fjerning av ei hel flaske olje som var smurt over hele badet. 




NABOLAGET, KONKURRANSE, ALEX ROSÈN OG FEM HØNS

Jeg har fått en kjempeide for å tjene lettjente enger! Det er en ny konkurranse gjennom norsk tipping som gå på å blogge om nabolaget sitt. Hvis man blir trukket ut kan man vinne hele 500 kroner! Det er to pakker tobakk rett i lomma! Den som vinner hele greia får en million, men jeg tror han må dele med nabolaget. Hvis ikke hadde et blitt til øl også. 

Jeg satt og leste høyt for Alf-Gunder om konkurransen og at selveste Alex Rosèn skal gratulere de som vinner til slutt. Alf-Gunder ble litt skeptisk for han synes Alex Rosèn er litt skummel. Han mener han har ondskapsfull latter og er alt for spretten og vill. Han mener det er fort gjort å hoppe på folk når man holder på slik.

Jeg sa at vi neppe kom til å vinne uansett, men det er jo morsomt å være med, liksom. Og det går jo an å holde seg en meter eller to unna Rosèn. Nå ble vi litt usikre på om vi skal skrive om det gamle nabolaget vårt i Sykkylven eller det nye her i Tjongsfjord. Jeg mener at blogginnlegget blir mer detaljert dersom vi skriver om sistnevnte fordi det er så få å skrive om, og da kan vi gå mer nøye til verks.

Alf-Gunder mente det er mye å skrive om hver enkelt høne. Urskogs har også høner, og de er utrolig forskjellige fra Magda, og fra hverandre. Alt dette kan vi skrive om. «Men vi må passe på at ikke ei fjær blir til fem høns!» sa Alf-Gunder.

«Ja herregud» svarte jeg, «det et jo ikke nødvendig å dikte opp eller overdrive noe som helst her i Tjongsfjord. Det er jo helt usannsynlig det som foregår her likevel.» Jeg sa videre at vi heller må prøve å få de fem hønene ned til ei fjær sånn at det virker sannsynlig.

Alf-Gunder har fryktelig lett for å bekymre seg om alt mulig. Nå begynte han å tenke på om Alex Rosèn ville finne fram til Tjongsfjord, og om hvor mye det ville bli igjen til oss dersom vi måtte dele en million med familien Urskog. De har jo flere unger, og vil jo dra av med størstedelen av gevinsten. Det er slett ikke sikkert de går med på at vi skal få regne med Magda, og OM så skulle være at de gikk med på det, så har de jo selv både høner, katt, bikkje og akvarium. Da er det er jo uansett jævlig dårlig forretning for oss. Dette syntes Alf-Gunder var veldig urettferdig, for han mener det er blodpris for å få stå i hagen med ei campingvogn.

Han var frampå om at muttern og fattern kunne flytte inn i den tia det pågår, men da sa jeg at faen heller, da skal heller Urskogs få hele millionen pluss den 500-lappen!

 


Bildet er søkt fram på Google. 

LIGNING MED TO UKJENTE

I dag var Alf-Gunder litt dårlig i magen, så vi tilbrakte dagen i vogna. Det gjør vi jo ofte uansett, men når noen er syk så føler man liksom at det er litt ekstra koselig.

 

Alf-Gunder fikk for seg i dag at han skulle regne matematikk mellom do-rundene. Jeg skulle lage stykker, og han skulle regne dem ut. Han lette opp papir og blyant og la foran meg.

Jeg mente at det var bedre å trene på hoderegning. «Hva er vitsen med det? Jeg vet da hvor mange hoder jeg har!» sa han og stakk på do for tredje gang den dagen.

Først laget jeg litt enkle stykker med pluss og minus, og etterhvert deling og ganging. Han slet litt da, Alf-Gunder. Jeg så at han slet for han begynte å stønne og klø seg mer i hodet og sånt. Og øyenbrynene trakk seg veldig ned i øynene.

«Kan du regne ligninger med to ukjente?» spurte jeg. Jeg angret litt med det samme, for sant og si kan jeg det ikke selv, så jeg vet ikke engang hvordan man lager et sånt stykke, langt mindre regne det og kanskje vise noen hvordan man regner det.

«Nå nei du Bjarne-Rune, vet du hva?» sa han. «Hvis jeg absolutt skal regne matte så vil jeg enten gjøre det helt alene, eller sammen med noen jeg kjenner.»

Jeg er litt enig i at regning ikke er noe man skal gjøre sammen med andre, og slett ikke ukjente.




 

 

ØVINGER MED TJONGSFJORDREVYEN

Heia bloggen. Jeg har ikke skrevet så jævlig mye om revyøvinger og sånn. For å være ærlig så veit jeg ikke om jeg synes om at vi forlot Sykkylven for dette. Rev oss opp med rota og dro hit, liksom. Det er bare øving og dritt, og pirking på småting.

 

I helga var det øvingshelg, da. For å si det sånn, jeg visste ikke at en skuespillerkarriere skulle være SÅ krevende! Fytte rakkern for et liv altså! Jeg skulle mye heller ha sittet i vogna og drukket øl og spist grandiosa. Rå grandiosa, faktisk, om så var.

Jeg lurer rett og slett på om vi skal flytte tilbake til Sykkylven rett etter revyen, da mener jeg sånn rett etter å ha gått av scenen.

Vi har øva på nummeret vårt, Alf-Gunder og jeg. Han fikk for seg at vi kunne legge inn en salto midt i. Han ville jeg skulle gjøre det, for han er litt klein i ryggen. Nå er det ikke snakk om en ordentlig salto, det er mer sånn stupe kråke. Han vil altså at jeg skal stupe kråke inn på scenen før jeg sier «Kvifor drap du mor mi?»

Jeg argumenterte med at jeg syntes det tok seg dårlig ut siden replikken er litt sånn norskfjernsynsteater?ish. Jeg har ikke sett mye av den sorten, men at det er så mange som stuper kråke der det tror jeg ikke.

Alf-Gunder argumenterte med at det kan være greit å flette inn elementer fra sirkustradisjonen også. Og så vil han ha noe fra action sjangeren. Det vil han gjøre, selvfølgelig. Han skal altså ha de beste sjangerne, porno og action, mens jeg får fjernsynsteater og sirkus! Det kaller jeg kompis!

 

Jeg skal pisse i ølet hans i kveld.

SKITUR MED ALF-GUNDER, MUTTERN OG FATTERN

I dag var vi på skitur hele gjengen. Alf-Gunder, muttern, jeg, fattern og Magda. Herr Urskog hadde sagt at vi bare må låne skiutstyret deres, og derfor gjorde vi det. Det var et helvetes vær, denne stormen Ole hadde akkurat tatt tak. Vi holdt godt på luene, for å si det sånn.

 

Muttern var riktig nok et syn der hun kalvbeint brøytet seg bortover og egentlig laget store plogfurer av løypa, men en slags langrenns-stil kunne det sikkert sies å være. Fattern plasserte vi i en pulk, og Magda satte vi i fanget hans. Han fikk beskjed om å holde godt i høna så hun ikke blåste bort. Den beskjeden vekket minner om en frodig ungdom med piker, vin og sang, og han kløp et så godt tak i høna at hun klukket og flakset hele turen. Alf-Gunder sa seg villig til å dra pulken hvis jeg tok ansvar for å stake ut løypa og være kjentmann.

Vi startet friskt med å gå i retning øst. Vi hadde gått i en halv time da Alf-Gunder påpekte at han syntes det var betimelig med en pause og litt kaffe på termos. Alle tok av seg skiene og vi satte oss ned på bakken for å få varmen i oss, noe som ikke var lett med Ole som blåste klærne fulle av luft så vi så ut som ballonger hele gjengen. Jeg rotet i Bunnpris-posen som fungerte som tursekk, og fant ut at jeg hadde glemt kaffetermosen i vogna. Det var som bare pokker!

Muttern kjeftet og gjentok i det uendelige at «Jeg SA jo at du måtte huske den!» Jada for pokker, hørte gjenklangen av maset hennes enda ringe i ørene. Som de ustabile skiløperne vi er skal det sies at selv om vi hadde gått i en halv time så var vi bare 20 meter unna vogna, så jeg etterlot skiene og gikk vanlig. Ellers ville jeg jo ikke være tilbake før etter en time.

Endelig kunne vi drikke kaffe fra myke plastkopper og brenne oss fordervet da de veltet og sånn i stormen. Jeg var faktisk tilbake i vogna et par ganger for å koke mer kaffe og hente vanlige kopper. Muttern smurte seg inn med solfaktor 30 for det har hun hørt var viktig når man er på skitur.

Da alle hadde brent seg ferdig og alle plastkoppene og bunnprisposen hadde blåst langt faen imot, monterte vi skiene på bena igjen og gikk vi videre. Vi dreide nå sør og gikk i en halv time til før vi dreide øst. Nå var vi faktisk kommet helt på andre sia av vogna.

Her var det litt bakke fordi der var ei grøft, slik at pulken begynte å helle over. Plutselig kom ei vindkule som veltet hele greia med høne, fattern og hele pulkopplegget. «Hjelp! Mann over bord!» ropte han og kavet med armene. Vi klarte å berge ham opp, men han var svært misfornøyd fordi Alf-Gunder ikke hadde lagt merke til at han falt ut og dratt pulken over ham mens han lå på bakken. «Hvem faen har beordret kjølhaling?» skrek han i vilt raseri. Vi fikk trøkka ham ned i pulken igjen og ble enige om å prøve å finne hjem.

«Skal vi gå nordover?» spurte muttern. «Nei,» sa jeg. «Da går vi rett på huset til Urskog, jeg tror vi må dreie mer nordøst, da kommer vi forbi hushjørnet og kan gå rett på vogna.»

Jeg var veldig fornøyd med min innsats som turleder og min evne til å stake ut veien og å finne fram ? om ikke i direkte ulendt terreng, så i alle fall med føttene mer eller mindre i lås. Skigåing er ikke noe jeg skal fortsette med i stor stil. I hvert fall ikke i dette været.

Vel hjemme i vogna fant vi ut at vi hadde mistet Magda da fattern veltet ut av pulken. Jeg tok av skiene og gikk tilbake for å leite. Joda, hun gikk nede i grøfta og sparket og grov mens hun klukket fredelig for seg sjøl.

Tilbake i vogna hadde vi litt sånn afterski med øl og potetgull, før jeg kjørte muttern og fattern tilbake til gamlehjemmet. Litt småfull riktig nok, men siden det var sånn vind var det ingen som kunne vite helt sikkert hvorfor jeg sjanglet.

 

Sånne dagsturer på ski er absolutt for folk som er mye sunnere enn oss.


Har lånt dette bildet på nettet siden kameraet vårt blåste bort.

MUTTERN FÅR SLIMPOSEBETENNELSE

I dag morges ringte de fra gamlehjemmet og vekket oss for å fortelle at muttern hadde fått slimposebetennelse.

 

Vi sto opp og laget frokost, men Alf-Gunder ville ikke spise. Han pirket i maten og rynket på nesen. Han er ikke kresen til vanlig, så jeg tenkte at dette var veldig rart.

Jeg spurte hva det var med ham, og da sa han at han spekulerte litt i kvinnens anatomi. Det er ikke rent sjelden at menn blir oppskjørta av å tenke på kvinnens anatomi, men det bruker da i herrens navn å virke appetitt-VEKKENDE.

"Hva er det med kvinnens anatomi du synes er så innmari heslig at du ikke klarer å få i deg mat?" spurte jeg.

"Slimposen, Bjarne-Rune. Hvor i heite helvete har damer en kroppsdel som heter slimpose??? Det høres slett ikke delikat ut!"

Sånn helt ærlig, så har verken jeg eller Alf-Gunder noen stor erfaring med damer. Ingen av oss har vel egentlig sett ei dame naken. Og jeg går ut fra at de må være HELT nakne for at man skal få øye på denne såkalte slimposen. Nå skal det innrømmes at jeg fra tid til annen har rent meg opp på muttern i nettoen hvis dassen var tett i vogna og jeg måtte inn i huset for å drite. Men med guds hjelp har jeg altså sluppet å se denne innretningen kalt slimpose.

"I sånne mannfolkblader må jeg si at de er utrolig flink å fotografere damene i ulike vinkler uten at denne posen vises." funderte han. "Men nå er det jo ikke sikkert den er så stor. Hvor mange liter tror du den tar? Og hva har de i den?" spurte han. Jeg måtte jo bare si som sant var at etter navnet å bedømme så vil jeg anta at det er slim av noe slag. Det som er enda rarere er jo at det er mulig å pådra seg betennelse i dette griseriet.

 

"Jeg er nesten helt sikker på at dette er noe de har innvendig, Alf-Gunder. Damer bruker jo fra tid til annen å blotte alt de har, om ikke annet for penger, og hvis den hadde vært utvendig så tror jeg nesten helt sikkert at de ville vist den fram." sa jeg.

"Ja," svarte han. "Og dessuten ville det sikkert eksistert noe på butikkene som de kunne kjøpt for å pleie den med. Noe med tape eller vinger, eller noe krem og velduftende oljer som den skulle stelles med, eller tenger for å enten krølle eller slette den med. Og på butikkene er det jo ikke noe å oppdrive av produkter for slimposer i de dame-hyllene." Med det slo vi fast at kvinner er og blir noen kompliserte vesener. I natt kommer jeg til å drømme om snegler, føler jeg.


Sneglene er fotografert mot sin vilje og lagt ut på google.

MUTTERNS BREV TIL KONGEN

Herregud altså. I formiddag skulle jeg nesten ha ønsket at vi hadde jobb. Det kan være både og å 5være ledig og klar til utrykning til enhver tid, når man har sånne familiemedlemmer som vi har.

 

De ringte fra gamlehjemmet og sa at jeg måtte komme med en gang for muttern hadde satt seg fore at hun skulle reise til Oslo og møte selveste Kong Harald.

Jeg tenkte at nå har dama blitt dement. Jeg har nemlig hørt at gamlinger som havner på hjem kan bli påvirka av hverandre. Ikke at det smitter, men de blir ikke stimulert liksom, fordi alle de andre sitter der og snakker tull og pølsevev.

Jeg ble på en måte litt letta over at hun ikke var blitt dement. For det var hun ikke, det var bare en av hennes ideer igjen. Det viste seg at etter den google-seansen vi hadde hatt her forleden så hadde hun vært inne på kontoret til sjefen og surfa på nettet. Hun hadde googla navnet sitt, og det kom ikke opp en dritt. Dermed hadde hun fått for seg at hun burde få møte Kongen.

"Kongen, Bjarne-Rune, han bruker å gi lisens til folk i alle samfunnslag. Han har invitert fiskere og bønder og horer, men jeg har aldri hørt at han har invitert folk som er så anonyme at de ikke kan googles engang!"

"Det heter audiens." sa jeg. Jeg tenkte at dersom hun skulle glimte til å få dette idiotiske innfallet til å gå gjennom så kunne det være greit at hun i alle fall visste det.

Og nå ville hun altså til kongen og gi sin gruppe av folket et ansikt. De som ikke kan googles. De som ikke har egen telefon, ikke kommer på skattelistene, ikke kommer i lokalavisen på bursdagene sine, ikke har såpass som et ørlite rulleblad engang. Hun vil rett og slett møte Kongen uten grunn. Alle som møter kongen har en grunn. De har GJORT noe. Reddet noen, holdt på med noe i 75 år eller levd i et helvete. Muttern har ikke gjort noe av dette. Hun vil at Kongen skal få møte noen som ikke har noen grunn til å møte ham.

"Kjære Herr Konge" skrev hun. "Jeg vi aller nådigst la deg møte meg siden jeg har ikke gjort noe. Noen av dine landsmenn har ikke det, nemlig. Men vi er her, og jeg vil gi oss et ansikt utad. PS! Det nytter ikke å google meg."

 

Herregud altså.


Bildet er tatt på google. Men det er neppe de som eier det heller.

SKUDDÅRSDAG

I morges påsto Alf-Gunder at det er skuddårsdag i dag. Jeg sjekka kalenderen og så at det er den 4. februar. Jeg trodde jeg skjønte hva han siktet til, og sa at det er hvert 4. år det er skuddår, ikke hver 4. februar.

«Bjarne-Rune jeg er jo ikke idiot heller!» sa han. «Jeg vet da at det er bare hvert 4 år, men hvordan kan noen påstå at det absolutt er den 29. dagen som er overflødig? Det kan like godt være den 4. Eller den 13. for den saks skyld.»

Jeg tenkte litt på det. En dag er en dag, og det er jo mennesker som har nummerert de dagene med tall og månede-navn, så han har jo rett. Kanskje det som skjer den 29. februar ville skjedd uansett, bare på den 28. dersom det ikke hadde vært den 29.?

Men så kom jeg på at det ikke engang er skuddår i år. Det sa jeg til Alf-Gunder.

«Jaha!» sa han med en bedrevitende mine. «Og hvem sier det? Kanskje det er nettopp det det er.» Jeg tenkte at dette blir en av de frokostene der han skal krangle om for lengst innførte seder og skikker som er akseptert over hele verden. De frokostene er ofte noe piss.

Han tygget og snakket om tid som kommer og går uansett om folk kaller den januar eller 25 eller torsdag eller skuddår. Han argumenterte med at dyr også vet om det er natt, og de bryr seg langt faen i kalendere og den slags.

«Og dessuten Bjarne-Rune, så burde det vært skuddår hvert 5. år. Da hadde det vært lettere å huske om det er skuddår eller ikke, det kunne vært på de årene som slutter på 0 og 5.»

Joda, det ville vært mye lurere, det er jeg enig i. Vi skal skrive til noen som har med tid å gjøre og søke om patent på 5-års syklus på skuddårs-ordningen.

Hvem har med sånt å gjøre? Urmakere?


Denne ufullstendige kalenderen er lånt på google.

MUTTERN VIL GOOGLES

I dag var vi og besøkte muttern og fattern på gamlehjemmet. Vi satt der og drakk lunken kaffe og trakk inn den sure lukta av bleier og gamle møbler, og så plutselig fikk muttern en sånn super ide som ingen andre synes er så super.

 

"Bjarne-Rune, kan ikke du google meg?" spurte muttern. Jeg tenkte at herregud, hun er jo ikke kjent for noe som helst, tror ikke hun er registrert i noen steder. Nullskatteyter som hun er, ikke har hun egen mobil og står knapt nok i folkeregisteret. Eneste stedet jeg kan tenke meg at hun kunne dukke  opp er på WWF sine sider om truede dyrearter.

Jeg sa til henne alt det der, med unntak av det om dyreartene. "Nei, ikke sånn Bjarne-Rune, du skal ikke søke opp meg på nett, det er JEG som skal være google! Du skal spørre meg om ting! Og så skal jeg komme med svar og opplysninger!"

"Hva faen skal jeg spørre deg om????" spurte jeg. Hun har jo aldri vært noe orakel, og jeg har sant og si ikke minne av at jeg har spurt henne om noe her i livet, annet enn når det blir middag og sånt. Andre ting bruker jeg jo ikke henne til, men heller? ja, google, for eksempel.

"Spør om hva som helst!" sa hun selvsikkert. Det viste seg at dama har lånt til seg en bunke ukeblader og lest seg opp på 20 spørsmål-sidene og dermed fått for seg at hun er dritgo på allmennkunnskaper.

Jeg leste en gang sånne spørsmål da jeg satt og venta på legekontoret, og husket at det første spørsmålet alltid var "Hvem er dette" og så var det et bilde av en eller annen kjendis.

"Okei okei, hvem er dette?" sa jeg.

"Hvem da?" spurte hu.

"Vet da faen ikke jeg, men det er et spørsmål som bruker å være med." sa jeg.

Hun var veldig misfornøyd med at det ikke fulgte med noen bilder til oppgaven og nektet å svare. Hun ville heller ha spørsmål fra samfunnet generelt sa hun. Så da spurte jeg hvor mange innbyggere det er i Benin.

"Hvordan kan JEG vite det?" spurte hun opprørt og så høyt at fattern veltet kaffekoppen i fanget og brant seg på kneet.

"Vel, det er du som påstår at du er så oppegående at vi kan bruke deg som google." sa jeg.

På dette tidspunktet kom en av pleierne inn og ba oss dra fordi det alltid blir så mye bråk når vi er der.

 

"Vel, det er ikke jeg. Det er denne forbanna søkemotoren her som bråker så jævlig! Kanskje den har frieksos!" sa jeg.


Bildet er lånt på Kvasir.

Les mer i arkivet » Juni 2016 » Juli 2015 » Juni 2015
svartbloggern

svartbloggern

35, Rødøy

Jeg heter Bjarne-Rune og er 33 år. Jeg har ikke utdanning men er dritgo på å mekke bil og å drive et urlite småbruk med ei høne som heter Magda. Jeg bodde inntil nylig i campingvogn i hagen til muttern, hjemme i Sykkylven. Akkurat nå er vi en tur nordpå, nærmere bestemt Rødøy kommune på Helgeland. Her blir vi vel egentlig på ubestemt tid. Har skjedd mye rart i det siste, veit ikke heilt hvor en skal begynne. Du bør kanskje i grunn bare lese bloggen...

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits